Den kloke dattera

Det var en gang en fattig bonde i Nepal som hadde fire sønner og ei datter. Dattera Sumnima hadde giftet seg og flyttet hjemmefra slik skikken var. Sønnene bodde sammen med konene sine i huset til faren, men ingen tok seg særlig godt av den gamle mannen.

21.07.2009

En dag kom Sumnima hjem på besøk og spurte faren om han ble stelt godt med. – Jeg har blitt gammel, og ingen vil stelle for meg, svarte faren. Hvis noen gjør noe for meg, forventer de å få noe av meg, og jeg har ikke mye å gi lenger, sa han sørgmodig.

Da dattera hørte dette, sa hun: - Far, jeg er selv fattig og kan ikke komme den lange reisen fra Katmandu og hit til fjellene så ofte. Regelen er jo slik at vi døtre skal flytte hjemmefra, men jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre.

Hun ga gullkjedet hun hadde rundt halsen sin til faren. – Dette kan du gi meg tilbake seinere, men nå skal du si til de voksne i huset at den som steller pent med deg skal få arve smykket, sa hun.

Da svigerdøtrene så det flotte smykket spurte de hva den gamle skulle med det?

- Jeg skal gi det til den som steller pent med meg, sa bonden. Etter det fikk han god pleie og godt stell, for alle ville arve gullkjedet.

En dag ble den gamle mannen syk, og han visste at ikke hadde mange dager igjen å leve. Han gjemte han smykket under vedstabelen på gårdsplassen.

Da Sumnima kom for å besøke faren, var han død, og hun spurte om han ikke hadde lagt igjen noen beskjed til henne?

- Huffameg, sa svigerdøtrene. – Vi skjønner ikke noe etter måneder med slit og stell for den gamle gubben. Arvesmykket er borte, og det eneste den gamle mannen sa før han døde var at du skulle vite at veden på gårdsplassen var den aller fineste…hørt på tull og tøys om bare en stabel med ved!

Men Sumnima smilte og forsto. Bak vedstabelen fant hun gullkjedet sitt, og hun har det nok fortsatt rundt halsen.

(Fritt oversatt etter en historie fra Nepal)

Tips en venn

Skriv ut

Forrige artikkel:

Den kloke dattera

Kampanjenyheter fra FORUT