Eventyret om bestefaren og dokokurven

Det ble verre og verre, og mannen og kona ble mer og mer utålmodige. Til slutt holdt de ikke ut med den gamle mannen lenger og begynte å planlegge hvordan de skulle bli kvitt ham. Mannen gikk til markedet og kjøpte en doko, en flettet kurv av bambus, som han skulle bære den gamle i. – Jeg tar ham med til et sted så langt borte at han ikke klarer å komme seg hjem. Jeg plasserer ham under et tre der mange går forbi, så vil kanskje noen synes synd på ham og ta seg av ham, sa han til kona.

 

Hvis naboene spurte etter den gamle mannen, skulle de si at han hadde flyttet til et hellig sted for å hvile resten av livet. Men sønnen hadde hørt planene og ble trist og lei seg.  - Hvorfor skal dere kaste bestefar? spurte han.

- Nei, nei, svarte mannen og kona. - Vi skal naturligvis ikke kaste ham. Vi skal bare flytte ham. Du ser jo selv at det er ingen her har tid til å stelle for ham.

 

Utpå kvelden kom faren hjem med en stor dokokurv. Da det ble mørkt, løftet han den gamle mannen opp i dokoen og sa: - Heretter må du klare deg selv. Vi arbeider så hardt at vi ikke har tid og krefter til deg også.

 

– Din utakknemlige sønn! utbrøt den gamle forskrekket. - Tenk på alle de årene jeg tok meg av deg da du var liten. Den gang arbeidet vi også hardt, men aldri hardere enn at vi kunne stelle for våre yngste og eldste! Det hjalp ikke. Mannen løftet dokoen med den gamle på ryggen.

 

Sønnen så det hele og ropte: - Far, ta vare på dokokurven selv om du må kaste bestefar!

 

Faren ble forundret, stanset og spurte: - Hvorfor det, gutten min?

 

- Jo fordi jeg kommer til å trenge den når du blir gammel og jeg må arbeide hardt. Da skal jeg kaste deg i den samme kurven, svarte sønnen.

 

Da ble mannen både skjelven og tankefull. Han greide plutselig ikke å gå et skritt lenger, så han snudde og bar den gamle inn i  huset igjen.

 

Siden den gang har ingen arbeidet hardere der i huset enn at de kan stelle godt for både den yngste og den eldste.

 

(Fritt etter en fortelling fra Nepal)