Gripende møte med barn i Manik Farm

- Arbeidet med og blant barn i leirene har vært umåtelig viktig for å bearbeide traumer. Dette er barn som har vært utsatt for opplevelser barn skal være forskånet for: massiv frykt, månedsvis på flukt, dødsangst, underernæring, tap av nære slektninger og et liv i overfylte flyktningleirer i mer enn et halvt år, sier Morten Lønstad.

 

Det ble et sterkt og følelsesladet møte med foreldre og barn som viste takknemlighet for den hjelpen de hadde fått, og spesielt for FORUTs engasjement for barna. Samarbeidet med UNICEF gjorde FORUT til den største og viktigste aktøren for barn i Manik Farm. Gjennom opprettelsen av såkalte barnevennlige soner organiserte FORUT tilnærmet barnehagedrift for barn under skolepliktig alder. Barn under fem år mottok tilleggsernæring, og barnehagene ble også brukt av eldre barn og ungdommer til ulike aktiviteter.

 

Lønstad sa til de mange som hadde kommet for å møte ham at FORUT hadde bare forsøkt å bidra til at barn og voksne kunne få oppfylt noen av de rettighetene de var blitt frarøvet som følge av krigen. - Jeg kan se at vårt arbeid for barn har vært viktig, og er glad for at det vi har gjort har betydd noe for barnas framtidige utvikling, sa Lønstad blant annet. Han ga også ros til de mange frivillige, flere av dem selv flyktninger og bosatt i leiren, som hadde viet krefter og tid til å hjelpe barna.

 

Manik Farm, som tidligere var verdens største flyktningleir der nærmere 300 000 flyktninger var internert, har nå blitt åpnet. Folk kan bevege seg fritt ut og inn av leiren, riktignok i kontrollerte former ved bruk av et passystem. Flere flyktninger har flyttet ut av leirene og enten vendt hjem til sine opprinnelige bosteder eller de bor hos slektninger i Vavuniya, men fortsatt bor det ca 130 000 mennesker i leirene.

 

- Det er ufattelige lidelser disse menneskene har gjennomgått, og det gir sterke inntrykk å høre deres historier. Samtidig er det rørende å se hvilket pågangsmot og optimisme de innehar. Møtet med disse menneskene ga en kraftig påminnelse om hvor utrolig privilegerte vi er, og det var vanskelig å holde tårene tilbake når disse hardt prøvede menneskene frambrakte sin takknemlighet til meg. Det var som at virkeligheten ble snudd fullstendig på hodet, avslutter Lønstad