Mandarinfallet

Har du sett når ekorn klatrer? Frrr frrr frrr like fort oppover som nedover i treet, og frrr frrr frrr rundt stammen i rasende fart. Omis og vennene hans er også glad i å klatre. Men nei, sier onkel Hira, i mandarintrærne er det ikke lov å klatre. De skal stå i fred helt til mandarinene er modne.

21.07.2009

Barnehjemmet i Pasthali har hundre mandarintrær. Ett tre for hvert barn. Tenk å ha sitt eget mandarintre! Et tre med kvite blomster om våren, grønne mandarinkart om sommeren og saftige oransje mandariner om høsten. Onkel Hira sier at mandarinene er klare når de er like runde og røde som sola ved solnedgang.

Endelig er det mandarinplukkedagen. Alle får et nett å plukke i. Hundre unger i hundre trær! - Jeg kan hjelpe deg å plukke treet ditt, Dalbir, så kan du hjelpe meg etterpå, sier Omis.Treet til Dalbir er ikke så høyt. Hvis de står på ei kasse, kan de nå nesten alle mandarinene fra bakken. Omis står på tå og napper frukten ned fra greinene. Dalbir tar imot og legger dem forsiktig ned i nettet. Snart har de plukka alle mandarinene i treet til Dalbir og kan ta en kvil. De setter seg med ryggen mot stammen. De to vennene skreller en mandarin hver og gumler i seg båtene. Mmm så deilig. Den søte safta renner nedover haka. Noen av båtene er det steiner i. De ser hvem som kan spytte mandarinsteinene lengst.

- Hei, gutter, nå må dere plukke mer, sier onkel Hira. - I morgen tidlig kommer fruktbilen for å hente mandarinene. Nå er det treet til Omis som skal plukkes. Treet er høyt. Hoj hoj, Omis og Dalbir klatrer som to ekorn. Nå ser vi helt til Himalaya! Namasté, Mount Everest, hei på deg! Her oppi toppen er mandarinene enda større og rødere. Er det fordi de vokser nærmere sola? Snart er alle mandarinene plukket ned. Nei, der er det en mandarin igjen, der lengst utpå greina.

- Jeg kan klatre dit, sier Dalbir. - Greina er tynn, og jeg er lettere enn deg. - Neida, jeg tar den jeg, sier Omis. - Det er jo mitt tre!Han kryper utover. Greina gynger. Det kiler i magen. For jammen er det langt ned til bakken. Omis blir litt redd, men nå kan han nesten nå mandarinen der ute. Han tøyer seg, gjør fingrene så lange han kan. Og der, der…knaaak knekk knaaak. Greina knekker. Omis kaster seg rundt, men for seint. Alt går så fort. Omis raser mot bakken. Han lander på sida med et smell.

- Hjelp, hjelp Omis, roper Dalbir helt fortvila. Nå kommer de andre barna løpende. onkel Hira hjelper Omis opp. - Au, au, sier Omis. - Foten min. Han kan ikke gå på den. Onkel Hira må bære ham. Det gjør så vondt, Omis begynner å gråte. - Så så, trøster onkel Hira. Han bærer ham inn på kontoret. Der får han ligge på divanen. - Du har nok forstua foten din, sier onkel Hira. - Men nå skal vi legge på en støtte. Han henter en bandasje som han surrer rundt den vonde foten. Foten blir veldig kvit og fin. Omis glømmer nesten at det gjør vondt. - Nå må du ligge her og ta det helt med ro. - Men mandarinen da? spør Omis. - Jeg fikk jo ikke plukka den.

- Her, sier Dalbir, han kommer inn døra. - Den mandarinen plukka seg sjøl. Dalbir gir den til Omis. Det er den største mandarinen på barnehjemmet, like stor som sola ved solnedgang.

(Tekst: Geirr Lystrup)

Tips en venn

Skriv ut

Forrige artikkel:

Mandarinfallet

Kampanjenyheter fra FORUT